Endring av våre tankeprosesser
Tim Jackins, på den internasjonale konferansen for jødiske ledere i Bryn Mawr, Pennsylvania, USA, juni 2015
Jeg ønsker å se på en kamp som det er vanskelig å kjempe alene. Vi har alle en tendens til å kjempe individuelle kamper. Dette her er ikke en individuell kamp. Det handler om noe som skjedde med oss alle.
Dere har vært i parsamtale en lang stund, - noen av dere, svææææært lenge. (latter) Dere har forstått og brukt parsamtale godt. Dere vet selv hvor mye endring dere har fått til i livet. Det er usannsynlig at vi kommer til å miste mange av dere. Dere blir restimulert, men bruker kortere tid på å komme til dere selv igjen (latter).
Dere har forandret en mengde ting, og likevel er det noen tidlige kamper som vedvarer. Hver gang dere møtes, ser dere bedre ut – og likevel ser dere ut som de samme. De tingene dere har vært i stand til å arbeide på har endret seg – og de tingene dere ikke har greide å finne ut av, ikke har hatt ressurser til å finne ut av, har ikke endret seg.
Mønstre skaper forvirring. Jo mere ressurser vi har rundt oss, desto fortere kommer vi oss. Det er en av de viktige grunnene til at vi bygger parsamtalekommuner. De holder oss intakte.
Våre gamle skuffelser gjør det vanskelig for oss å jobbe med de tingene vi ikke allerede har bearbeidet, på de områdene der vi ble hardest skadet. Vi var mere alene og mindre kraftfulle så tidlig i livet, og følelsene av hjelpeløshet var tyngende. Det var der vi gav opp og bestemte oss for å gå vår egen vei, for å kunne fortsette å eksistere på den beste måten vi kunne finne ut av. Det var ikke det fulle livet vi trodde var mulig da vi var små. Men i det minste gjorde det livet mulig å holde ut.
Perspektivet vårt er blitt forvrengt. Det viser seg når vi snakker om å arbeide på tidlige vanskelige ting. Vi er nærmest uvillige til å gjøre det. Det føles som om vi kommer til å bli overvunnet igjen, og da slutter vi å forsøke. Det er vanskelig å holde et klart perspektiv på de områdene der vi ble så grundig nedkjempet uten å kunne utlade. Jeg spør deg om å gjøre ting som aldri virket før, og det føles som «Jeg har gjort dette om og om igjen. Det virket aldri. Hver gang ble jeg tråkket på, og du ønsker at jeg skal gjøre hva? Du ønsker at jeg skal gjøre det? Du sier at det kommer til å virke. Det virket aldri.»
Alle dette er sant (latter). Helt sant. Innsatsen som jeg snakker om må være basert på at ting er annerledes nå.
Hvis vi ikke kan klare denne omveltningen, vil perspektivet vårt og parsamtalene forbli «reformistiske». Det er ikke meningen, men vi ender bare opp med å gjøre ting litt bedre og mere levelig. Vi går ikke for de store endringene, personlig og bortenfor det. Ting som helt klart blir nødvendig. Jeg tror at det å ikke møte disse tidlige kampene, er det som stopper oss.
Vi arbeider i utkanten. Vi gjør skadene litt lettere å forstå. Vi tar ett skritt til. Men før eller siden trengs det mye mer. Samfunnet kollapser. (Folk syntes at det hastet med å få samfunnet til å kollapse. De ville at det skulle skje i deres levetid. Nå er de redde for at det skal skje, og orker ikke å tenke på det.) Vi nærmer oss et stort skifte. For at vi skal kunne tenke og fungere godt, er vi nødt til å møte noen store, tidlige kamper. Vi er nødt til å bestemme oss for at uansett hva som skjedde i fortiden, uansett hvor vanskelig det var, og hvordan vi føler oss, så kan fremtiden fortsatt være vår.
Vi må lære oss å møte uutholdelige ting, og se om de virkelig er uutholdelige. Vi vet ikke hvordan vi kan gjøre det ennå. Noen må lære seg det. Jeg tror at parsamtalere har en bedre sjanse for å klare det enn noen andre.
For en flott mulighet! Jeg mener det virkelig, for en flott mulighet. Ingen vi vet om har hatt mulighet til å overvinne hvor hardt livet har vært. Vi har anledning til å gjøre det, og gjøre det mulig for alle de som kommer etter oss. Men det krever vårt fulle engasjement og tenkning. Det krever at vi går helt inn for det. Det krever at vi endrer vårt sinn. På en eller annen måte er det forskjellig fra bare å bestemme seg.
Den første delen er om de tingene vi ikke orker å møte fra vår fortid, i vår families fortid, i vårt folks fortid. Vi klarer ikke å bevege oss fremover på en god måte for å endre verden før vi har konfrontert disse tingene. Vi har hatt god framgang, noe som gjør det mulig for oss å gjøre ting helt annerledes.
Det finnes en gren av matematikken som kalles katastrofeteori. Det skriver seg fra det faktum at mange ting endrer seg langsomt, beveger seg sakte, for så plutselig å endre seg radikalt. Ikke alle endringer er resultat av en kontinuerlig prosess. Det er mulig å få plutselige innsikter. Oj! Og plutselig forandrer ditt bilde av verden seg. Jeg synes at vi har handtert gradvis endring bra. Vi har visst hvordan vi kunne handtere det. Vi har erobret nye skanser og opprettet nye relasjoner. Men kanskje fortsetter vi ikke å gjøre de samme tingene i all evighet. Kanskje det er tid for en brå forandring. Kan vi tørre å se om det er sant? Kan du endre ditt sinn? Uansett hva som skjedde med deg, uansett hvordan fortiden var? Det er fremdeles ditt sinn. Det er fremdeles muligheter.
Hva vil du la deg stoppe av? Du vil ikke at noen ting stopper deg. Som barn tenkte du at ingenting kunne stoppe deg, inntil de voksne stoppet deg. (latter) Jeg tenker at vi alle håper at vi kan gjøre det – kjapt gjøre en stor endring. Vi håper at hvis situasjonen er klar nok for oss, så kan vi bevege oss. De fleste av oss ville kunne gjøre hva som helst hvis våre barn eller barnebarn var i fare. Vi ville ikke la oss stoppe selv om vi ikke visste om vi kunne lykkes.
Det som teller er at du gjør noe. Det spiller liten rolle om det virker. Det som teller er at du gjør noe, at du ikke venter med å prøve.
Ville det ikke være fint å ha noe å engasjere deg i hver dag, og kaste deg ut i? Og ikke bry deg om du lyktes? Å bare bry deg om at du prøvde, og så se hvor det fører? Jeg tror at det er den holdningen hver av oss må ha overfor de gamle skadene – mot de stedene hvor vi ble så skadet at vi gav opp å utlade skadene. Det er på tide å snu seg om og gå tilbake. Vi ble overvunnet. Det er i orden. Det drepte oss ikke. Det er helt ok at nederlagene traff oss. Men at de skal påvirke oss for alltid, gjøre oss engstelige og få oss til å utsette og unngå å ta opp gamle kamper, slik at vi ikke klartenkt kan kjempe nye kamper, det er ikke bra.
Det er en forandring vi trenger å gjøre i våre sinn. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få deg til å gjøre det. Jeg ønsker å få deg til å gjøre det. Men mer enn det, jeg vil at du skal bestemme deg for at du vil gjøre det, og så gjøre det. Min frykt og utålmodighet får meg til å ønske å få deg til å gjøre det. Jeg er redd for at du ikke vil. Det er en del av mitt mønster. Jeg er redd for at du ikke får anledningen. Hvor mange milliarder mennesker har aldri hatt sjansen? Hvordan kan jeg sikre at du får sjansen?
Hvordan skal jeg få deg til å forstå at jeg er sikker på at det er mulig? Jeg er ikke sikker på at det er mulig for meg å gjøre det. Jeg bryr meg heller ikke så mye om jeg kan. (Tim ler) Jeg vil at noen skal gjøre det. Jeg bryr meg om at vi beveger oss framover. Jeg bryr meg mye om vår framgang. Dersom det er meg, fint. Jeg er den jeg har mest kontroll over, så jeg jobber hardt med det. Men det ville vært bedre om vi var titusen av oss om gangen. Jeg vet at vi beveger oss raskere og lengre sammen enn noen enkelt av oss kunne klare alene. Det å vite at du ikke er den eneste som tør å prøve så hardt, kan endre perspektivet ditt på en veldig bra måte. Dette er alt jeg kan fortelle deg. Det er alt jeg kan vise deg. Jeg utfordrer deg. La oss se hva vi kan gjøre.
Det er store forandringer i verden akkurat nå. Den menneskelige hjerne finner ut stadig mer. På den ene siden er dette vidunderlig. På den andre siden, gir det mønstre mer og mer kraft til å virke i verden. Menneskene er ikke i en verre tilstand nå enn for 300 år siden, men vi kunne ikke ødelegge miljøet da. Vi kan det nå.
Så, vi har denne utviklingen, og vi har oss som slåss gjennom et hav av skader. Alt beveger seg mot et punkt. (Tim ler) Hvem kommer fram først (latter), med nok intelligens til å gjøre hva? Vi vil se. La oss se.
Vi kan gjøre dette - spørsmålet er hvor raskt og konsistent. Min erfaring er at det virker best kollektivt, med noen som forklarer saken i sin fulle bredde så godt de kan, og deretter forsøker alle samtidig. Desto lengre pause, jo mindre vellykket blir det. Vi mister inspirasjonen når vi er adskilt fra hverandre, når vi ikke ser hverandres kamper, når vi ikke hører hverandres stemmer som utfordrer hverandre til å ta en stor sjanse.
Omstendighetene er ikke alltid riktige, og da blir parsamtalene om mindre og mindre ting. Ikke føl skyld for det. Det krever ressurser å få dette til å skje. Det handler om de forholdene vi arbeider under. Så samle en gruppe på fire nå og ta sjansen på å prøve.